Else ble født 12. juni 1942 i Kristiansand og hun døde på Songdalstunet den 27. desember med de nærmeste hos seg, 76 år gammel.
Else vokste opp sammen med foreldrene Ellis og Finn og storesøstrene Randi og Gerd. Det var Finn som skapte liv og røre. Han var mer morsom og slagferdig enn de fleste, mens Ellis holdt orden så godt hun kunne. Finn spilte mandolin, hadde stor båt, det var en 23 fot tresjekte den gangen, og familien ferierte i telt på Dvergsøya om sommeren. Det var Finn som kom hjem til Else med byens største badesvane når han skulle kjøpe badering. Men noen ganger kom Finn ikke hjem.
10 år gammel bestemte Else seg for at hun ville leve et annet liv enn foreldrene sine. Hun ble med i Frelsesarmeen og var engasjert i det i ungdomstiden. Men Else likte å tenke selv, og i Frelsesarmeen var det dogmer å forholde seg til. Hun fortalte at da Frelsesarmeen skulle ha jesustog i Søgne ville hun ikke være med. Det syntes de ikke var bra, for man måtte være villig til å dumme seg ut for Jesus, mens hun tenkte det var bedre måter å få fortalt det glade budskap på.
På grunn av at Else manglet noen fingre da hun ble født fikk hun ta lærerskolen i stedet for ettårig handelsskole, for hun måtte nok regne med å forsørge seg selv. Så på en måte gav funksjonshemningen Else muligheter hun ellers ikke ville fått. Og så viste det seg at det eneste Else ikke kunne gjøre var å spille piano og blokkfløyte. Hun var en veldig sosial jente med mange venner.
På lærerskolen traff Else og Knut hverandre, og i Knut fant Else den trygge havnen hun søkte. På Finsland som Knut kom fra var ting ganske annerledes enn i byen, mye større forskjell enn det er i dag. Men det gikk bra likevel. Noen år etter det første møtet fortalte Tomas og Gunvor til Else at det ikke var noen andre jenter på lærerskolen de heller ville det skulle vært. Ettertenksomheten og spontaniteten fant hverandre, og det er vel et bilde på det som skulle komme. For selv om det av og til stormet, var det ingen tvil om at det var Else og Knut som hørte sammen.
Så det var bare naturlig at Else og Knut skulle slå seg ned i Rismyr etter at eldstemann Rune ble født i 1967. For det lå midt mellom byen og Finsland, slik at de kunne besøke bestefar i Finsland og i Byen like mye. Begge fikk jobb på Songdalen Ungdomsskole i full stilling. Etter at Frode og Kjersti ble født i 1970 og 71 med bare 1 år og 4 måneder i mellom ble det for mye å stå i. Else bestemte seg for å være hjemme, og sa opp jobben som lærer. For sikkerhets skyld ville hun være dagmamma for Runar og Sven også. Men etter en stund fikk hun tilbud om å komme tilbake i et vikariat, og det takket hun ja til. Husmorlivet var nok ikke helt det rette for henne.
Else underviste i husstell, norsk og samfunnsfag, og ble etter hvert også sosiallærer. Hun tok kurs i sosialpedagogikk med stort engasjement, og dette munnet til slutt ut i embetseksamen i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Etter årene på Songdalen Ungdomsskole ville hun videre, i noen år var hun lærer i husstell på Lærerskolen før hun begynte i Kristiansand som rådgiver på Grim ungdomsskole.
På Grim ble hun kjent med Lovelyn, en flott jente som ikke hadde det så enkelt hjemme, og hun bodde i noen år hos Else og Knut. De siste årene Else stod i arbeid var hun på på Birkelid kompetansesenter hvor hun fikk bruke sin kompetanse og reiste rundt til skoler eller fikk barn med spesielle behov og lærevansker til utredning. Hun syntes det var stas når hun fikk hjulpet noen til å få det bedre.
Det vi husker aller best etter Else er engasjementet og virketrangen. Hun ville at noe skulle skje, og kastet seg alltid inn i kampen. Ordensreglementet på skolen måtte endres og lærerrommet måtte bli røykfritt. Som sosiallærer mente hun skolen burde være mer fleksibel og tilpasse seg bedre til elever med problemer. Og så kunne hun være mer opptatt av selve saken enn å bygge allianser, så kampene kostet en del.
Else var med og startet ungdomsklubb i Bomba på ungdomsskolen. Og hun og Knut var venner med den nye kule presten Finn Viggo som startet tensingkor og brakte nye ideer inn i menigheten. Hun holdt andakter, var mentor for Ragnar, og hele familien var på tensingtur til Osterøya ved Bergen i en uke, minst.
På hjemmefronten skulle båter og hytter bygges, sofaer trekkes om og kostymer syes, lange skiturer skulle gåes og det skulle bakes brød. Sirupssnippene skulle være tynnest, og alt måtte være på plass. Det var det hun som sørget for. Og ikke minst måtte alle være med. Det var vel egentlig det viktigst av alt for Else, i hvert når roen senket seg, for tålmodig var hun ikke.
Hun elsket å fortelle historier og dikt, og spesielt Henrik Wergeland sine. Det begynte allerede på barneskolen. I friminuttene gjenfortalte hun bøker som hun hadde lest for klassevenninnene. Hun kunne dikt på rams, til både glede og irritasjon for oss. Spesielt var roturen til Terje Vigen litt i lengste laget. Hun hadde alltid en strofe fra et dikt eller en roman som kunne beskrive situasjonen, og oftest med humor. Hun elsket å le, og vi kunne ha latterkrampe til vi ikke kunne puste.
Det ble også mange historier fra ditt liv. Vi fikk alle høre de gode historiene om Finn, og dine fem barnebarn elsket det. Godnattsang for barnebarn var et fast rituale når hun var på besøk. Sangbok var ikke nødvendig, hun hadde alt i hode. Hennes sanger lever videre hos barnebarna.
Elses formidlingsevne ble ikke bare en glede for vår familie. Hun holdt taler på 17. mai, leste dikt på slektstreff i Finsland og brukte mye historiefortelling som lærer. En gang da Frode, Kjersti og Rune var små reiste hele familien fra hytta på Eikerapen til Solvoll for at Else skulle fortelle om Kristin Lavransdatter på menighetens påsketur for tenåringer. Da holdt hun det gående i over tre timer, og det gikk overraskende bra. Etter at hun ble pensjonist reiste hun rundt og holdt foredrag om litteratur i regi av Folkeakademiet. Og når hun fikk snakke om Henrik Wergeland var hun villig til å reise langt.
Hun var kreativ og elsket å sy klær og kostymer, både til seg selv og andre. Hun sydde dåpskjoler, brune slengbukser og pullovere, dongerikjeledress til første skoledag, indianerkostyme, klovnedrakt og ballkjole til studentgalla. Og uslitelige grønne dresser i bevernylon. Hun sydde om de utroligste ting - gardiner ble til kjole, men også til bunad, dynetrekk til klovnedrakt, telt til hybelsofa. Hun var tidlig ute med re-design. Vi var stort sett fornøyd med kreasjonene. Og ikke minst lærte hun bort syferdighetene sine.
Bading var en lidenskap. Det skulle bades uansett konsekvenser, sånn var det bare. Temperatur, sikt, vind, is, bølger eller maneter kunne ikke stoppe henne. Hun gikk i gang og ryddet standen for tang, maneter, stein og søppel slik at alle kunne bade. Man ble til et nytt menneske etter et bad sa hun. Og vi var med.
Etter at Else og Knut ble pensjonister var dere mye på hytta på Ljosland, og gikk lange turer på ski. Og hjemme gikk eller syklet dere tur hver dag. Veldig ofte besøkte dere barn og barnebarn i Stavanger, Trondheim og Oslo. Dere var flere ganger i Portugal med Kjersti og Ricardo, og dere reiste til Sør-Afrika og India. Gullbryllupet feiret vi sammen med dere i Portugal, barn, svigerbarn og barnebarn og fra det har vi gode minner.
Else hadde alltid et øye for den som falt utenfor og et inderlig ønske om å hjelpe. Hun var aldri redd for å ta kontakt med folk i nærmiljøet som hadde mistet noen eller var rammet på en eller annen måte. Og hennes engasjement for de som hadde det vanskelig førte til at hun ble med å starte opp et skoleprosjekt i Moldova med Frelsesarmeen, og hun var veldig stolt over hva de fikk til i dette veldig fattige landet, det hadde hun sett selv.
Else var en sterk dame og stort sett frisk. Det var lett å glemme at hun hadde en funksjonshemning siden hun alltid var så rask og flink med hendene. Men vi vet hun hadde et tidlig møte med helsevesenet. Hun var mye plaget av betennelse i hendene som barn. Som 12-åring reiste hun alene til Rikshospitalet for operasjon. I hennes voksne liv har hun hatt to alvorlige kreftdiagnoser. Men hun reiste seg og gikk videre med hevet hode, og fortsatt som før. Vi beundrer henne for det.
Vi hadde håpet at hennes aktive livsstil skulle gi henne en lang og god alderdom, men noen år etter fylte 70 ble hun rammet av en demenssykdom. I løpet av noen år mistet vi den initiativrike, glade og taleføre Else. Men hun visste alltid hvem vi var når vi kom på besøk, og det var godt å vite at hun fikk god omsorg på Songdalstunet helt til det siste. Else, mamma, bestemor og svigermor. Du vil alltid være i våre hjerter. Hvil i fred.
Vis mer
Vis mindre