Tor Nikolay Avenstroup

Kjære pappa, Nik, farfar, Niko, Nikolay Jeg skal prøve å si noen ord på vegne av familien. Gi et grunnriss, av ditt livsløp, krydra med noen minner, fra et langt liv, du ble 81 år. Født i 1940, de første årene på Nedre Lundsvei tilbrakte du sammen med di mor, Aase. Du lekte på Kjøita, hoppa på tømmer på Otra (selv om du ikke fikk lov), løp opp og ned Naudesmuget (hvor dere lekte indianer og hvit, du hadde pil og bue, ingen gevær), var ofte på besøk hos farfar og farmor i Markensgada. Farfar Arthur var sjef på Tolboden, farmor Thekla hadde hattebutikk. Farfar var viktig for deg, siden din far Torbjørn, satt tre år på Evjemoen etter krigen. (Jeg nevner dette, fordi det dukket opp igjen da du ble syk, og jeg prøvde å forstå minnene dine.) Deretter bodde dere i Johann Øydegaardsvei 17, i de nye ut- og innhusene på Lund. Ingen enkel barne- og ungdomstid, med en far som nesten var fraværende og opptatt av egne sorger. Di mor var sterk, og fant trøst i den katolske menigheten i byen, hjemme drev hun en frisørsalong. Først gikk du på en skole i kvadraturen hvor jente- og gutteklassene var delt, deretter, jeg tror det var på Vilds Minne. På Katedralskolen gikk du engelsklinja. Du var med i Idunn teater, ble teatersjef, men det var idretten som opptok deg mest. Friidretten, hekk og stavsprang. Du var flink, hadde Norgesrekord i stavsprang og var med i NM for juniorer, og vant flere øvelser i 1957/58. Det var 110 og 400 meter hekk, og en personlig rekord i høyde på var det 3,40 (Jeg er ikke så flink med tall.) Men det var du, pappa, du hadde god husk og kunne rundetidene i skøyter fra OL i 1952 utenat. Da du satt og så på sporten på TV kunne du rekorder og rundetider nesten bedre enn kommentatorene. Du var medlem i KIF, men i ungdomstiden dro deg også ud på skjærrane, i lystig lag med Kjellene (nei ikke fuglen); det var trekkspill og bål, og du kunne spille munnspill. Studenttiden i Oslo. Atten år dro Nik alene inn til hovedstaden. Bodde hos gamle fru Grepp før han fikk studentbolig på Blindern. Begynte å studere engelsk. På Gymskolen traff du Vigdis, som kom fra Jar. Jeg tror det var stormforelskelse. Hun ble gravid, før dere ble gift i november 1962 i Grav kirke. (Så jeg kom litt ubeleilig, og Nik syntes det var flaut å trille barnevogn på Sogn.) Hun avbrøt studiene, du gjorde ferdig hovedfagsoppgaven i tysk - om uregelmessige verb hos G. E. Lessing i idédramet «Nathan den vise». Som nybakt lektor fikk du din første jobb i Tromsø (som Aase og Erlandsfamilien kom fra). Vi dro med bilen nordover, ei blå boble og telta underveis. (Jeg har blitt fortalt at det blåste ned ei natt, det husker jeg ikke, men da vi kom fram til huset på Kvamstykket 2, ble jeg begeistra, for det var rosa.) I Tromsø ble Ivar født, på høsten 1967. Etter to år flyttet familien til Kristiansand hvor du hadde din tilknytning, du hadde fått jobb som lærer på Møvig ungsdomsskole og Vigdis på Grim. Ivar og jeg hadde hushjelp. De første årene bodde vi i blokka i Slettheia 66 i sjette etasje, før huset i Gransangerveien ble bygd, et husbankhus med hybel i første etasje, et flott sted å bo. Du og Vigdis, et nybakt akademikerpar hadde ikke god råd, men dere var politisk engasjerte, i SF/SV og EF-kampen. (Jeg husker at kasser med løpesedler kom på døra midt på natta og måtte sorteres for så å fordeles rundt på hele Slettheia neste dag.) Dere hadde mye fritid, som lærere hadde dere god, lang sommerferie. Vi var mye i Solvigen, et familiested ved Arendal, sammen med Ofstadene og Furuholtene, din svigerfamilie, som var stor og aktiv. Dugnad og fellesbad, vi hadde mange fine somre sammen der i Solvigen. Og kontakten med din svigerfamilie holdt seg sterk etter at Vigdis gikk bort. Familien reiste mye, ned til Danmark eller gjennom Europa med bil og telt, til land som lå i det vi da kalte østblokken: Bulgaria, Øst-Berlin, Jugoslavia. Senere til Hellas, Kreta, Spania. Dette var noe av det som prega oss som familie på 70-tallet. Du og Vigdis var ikke så opptatt av statussymboler. Det kom etter hvert, finere bil, større båt. Bobla ble bytta ut med mazda, senere en rød sportsbil, så en blå, til slutt en grå, som går ennå. Men jeg må nevne det gule lynet, ei 16 fots «day cruiser» med 25 hesters motor Ivar så den nå nylig igjen med den forbindes mange gode minner. Nik var lærer på Landbruksskolen i Søgne noen år, og fikk utvida sans for hagestell. Det var noe han og mamma hadde felles: hagearbeid. De dro opp røtter og velta stein med spett. Etter hvert ble det roser og bjørnebær, piletrær og kirsebær, ville blåbær, og en stor drueranke opp mot den solfylte veranden. Den var du stolt av. Du forsøkte å lage vin, slik en gjør det i Frankrike med å stampe druene, det var nok mindre vellykka enn hjemmebrenten. (Da jeg var liten, tok du meg med for å plukke einerbær til å lage gin, men vi skulle si at det var til sausen.) Druenplanten den stod, helt til det siste kom tyrkiske eller kurdiske kvinner og plukka drueblad for å lage dolmades. Senere bygget dere hytta på Ose, ved Reiårsvannet, og tilbrakte mange ferier der, alene dere to og sammen med Ivar. Jeg var da på vei over i studentlivet, flytta til Bergen og senere Berlin. Vigdis hadde begynt å jobbe på Oddernes Gymnas, og tok igjen den forsømte utdannelsen. Huset i Gransangerveien 17 ble påbygd og utvidet. Det ble mye jobb for Ivar som var blitt snekker og bygningsingeniør. Pappa var ingen handymann. Han fikk det til, på sin måte, men det holdt ikke så godt. Et minne fra disse turene gjennom Europa, på vei ned til Adriaterhavskysten, så skjedde følgende: Midt på motorveien sa det pang. Ivar hadde akkurat tatt lappen, og måtte kjøre (det var den siste turen han hadde med familien og den blå mazaden). De kjørte videre, men da de skulle fylle bensin, merka de at det lukta. Pappa reparerte, med tyggis og en skrue stoppa han hullet i bensintanken, og de kom seg fram til Istria. Han fant et verksted i området, og ga fra seg bilen, med nøkler og alt til noen han ikke kjente, og etter et par dager, fikk han bilen tilbake med sveisa bensintank. Og det holdt, de kom seg hjem også. Å være barn av to lærere det har sine fordeler, en hadde alltid noen å spørre, fulle av kunnskap, som et oppslagsverk, det var i tida før google. (De ga meg boka «Når barnet spør hvorfor», men den måtte jeg lese selv.) Nik gikk over til Vågsbygd Videregående, og var lektor i tysk. Vi har ofte fått høre: «Jeg har hatt din far i tysk.» Jeg tror han var en god lærer. Hans pedagogikk var å gi lysten til lære selv. Og jeg fikk inntrykk av at han var godt likt blant elevene sine. (Sammen med kolleger tok ham dem med på studietur til Berlin bl.a.) Vigdis gikk bort, så altfor tidlig, som følge av kreft. Det var vanskelig, å bli enkemann, før du ble 51. Dere hadde sett for dere en roligere tid etter at barna var ute av huset. Det blir ikke alltid slik en planlegger eller ønsker det. Det hadde vært konflikter, bunna i store ideologiske og trosmessige forskjeller mellom svigerfamiliene, men du og Vigdis hadde funnet en vei sammen. Idretten, turgåing, reising, hytta og hagen. Engasjementet for fred og tredje verden. Og for familien, som etterhvert vokste, men som enkemann var det ikke alltid lett å stille opp. Da hybelen skulle leies ut, valgte du sosialt vanskeligstilte til å bo hos deg. Med trass sa du at det ville ergre naboene, å ha folk som kom fra Eritrea så tett innpå. (Du brukte også n-ordet, for å ergre de politisk korrekte.) Din karriere som lærer fortsatte etter at du slutta som lektor på Vågsbygd Videregående. Du underviste dine barnebarn, hjalp dem regelmessig med skolearbeid. Først Nikolay, deretter Sebastian, hver tirsdag en time tysk, så var det komper til middag. Derpå gikk du raskt hjem, kanskje litt for fort. Engasjementet i Amnesty International, reiser til Europas kirker og katedraler delte du med Wenche, din nye livsledsager. Men du var også sky, ville være i huset ditt. Foruten Vigdis, vår mor, som ikke rakk å bli bestemor, delte han mange år med Wenche Irene, men han gifta seg aldri igjen. Moren Aase og søstera Tove Maria hadde han et nært forhold til. Begge var katolske, og de var tolerante, de hadde ikke den fordømmende holdningen som en kan møte i noen av de pietistiske miljøene. Farmor snakket om agape, Guds kjærlighet, og tilgivelse. Nik var en livsnyter, og agnostiker, en tviler. Pensjonisttilværelsen nå har jeg sittet på skolebenken siden jeg var sju og det er nok, sa han og tok ut fortidspensjon da han ble 62. Han var aktiv i Krsand Byselskap, Bentsens hus og Pers have, foruten å følger barnebarnas aktiviteter: det var badminton og fotballen, både Nikolay og Sebastian spilte i Vigør. Og det ble mange turer i skog og mark sammen med familien, både vinter- og sommerstid. Det er ikke lett å bli gammel før tida. Parkinson-sykdommen satte en stopper for mye. De første tegnene kom litt før du fylte 75, i begynnelsen vanskelig å diagnostisere. Da beina ikke lenger ville danse, fingrene ikke spille piano, du kunne ikke lenger arbeide i hagen og gjøre det du var vant til, du var jo i superform. Idrettsmannen som løp da det ble vanskelig å gå, småtrippende jogget du, mer og mer skeiv, til det ikke gikk lenger. Men du har også hatt godt liv, pappa, ikke sant Du kan ikke motsi meg nå. Han var alltid så sta, skulle alltid ha rett, mente han visste best, fordi han huska så godt. Da jeg begynte å studere filosofi, mente han at det ikke var noe for meg, men han hadde ikke alltid rett. Det tok ei stund før du vennet deg til å måtte være på Sogndalstunet, men de tok godt vare på deg der. Det var ikke mulig å bo hjemme slik du ønsket, i hvert fall ikke med han «Parkinson» som gjorde alt mye verre, denne personen som plaget deg i tankene og hadde mange navn og former. Heldigvis forsvant denne uroen til slutt, og vi i familien fant trøst i absurditetene, det var så ille at det ble komisk tragikomikken, Charlie Chaplin. Du likte musikk: gladjazz, dixieland, swing, viser og ballader. Du hadde god smak. Jeg kunne spørre om denne buksa passa, du fant støvletter til meg bedre enn jeg gjorde selv. Julaften sammen med familien i Villandveien eller i Sløyfen. Vi har hatt mange gode stunder sammen. Du lærte meg gleden ved god litteratur, det er en flukt, inn i fiksjonen, bøker kan også være til trøst. Vi snakka ikke så mye om følelser. Men jeg var glad i deg, det var vi alle. Det siste du sa, var: «hele familien». Og du fikk oppleve det at vi fulgte deg til det siste. Siste dag jeg var hos deg, leste jeg fra Nordahl Griegs «Skipet går videre» (men det var mest bare for at du skulle høre stemmen, du hadde jo selv mista språket). Vi visste jo det ville skje, likevel er det sørgelig, og det kommer til å bli tomt. Nå som mye er over, håper jeg misstemninger blir glemt - som din svoger nylig sa: «Vi skal huske Niks gode tider og gode sider.» Vi må gå videre. Takk pappa, for alt du lærte oss om livet, på godt og vondt, og motsatt. Nå skal du hvile ved Vigdis i familiegraven i byen, slik du ønsket. Takk fra hele familien. Ved bisettelsen i Oddernes kapell, 19.8.22. Tone Avenstroup