Jytte Kristensen

Kjære Mamma, Nå sitter jeg i leiligheten din og tenker på livet du har levd. Jeg kan tro det må ha vært litt av en overgang, å reise fra storbyen København til søvnige Sørland og Kristiansand på midten av 60-tallet. Når jeg blar i gamle album skjønner jeg godt at Pappa må ha jobbet hardt for å få deg med på den reisen! En søt og sjamerende jente var du. Kan godt tenke meg at Pappa må ha vært veldig stolt av å ha akkurat deg som sin kjæreste og etterhvert kone. Jeg har blitt fortalt at du ville gifte deg med en byggmester. Det gjorde du. Og det ble et stort og etterhvert enda større hus,. Det var god plass til fire barn. Du var der alltid som vår mamma. Hun som alltid var der. Pappa døde dessverre alt for tidlig men du lot deg ikke stoppe av det. De siste 20 årene har du reist mye. Du kom til oss i Japan flere ganger og tok til og med turen til Kina. Og så var det turer i Norge og til Europa med venner og familie. Hver gang jeg måtte låne en koffert av deg så jeg at den var mer og mer brukt. Det gjorde meg glad. Du fikk leve ditt liv, Mamma. Du ble bestemor til 6 barnebarn med et magisk fryseskap som alltid var fullt av is. Så kom kreften. Du stod i mot, og du vant ved hjelp av god behandling ikke bare en men flere ganger. Men dessverre, selv en bestemt dansk pige må til slutt gi etter. Det fine med deg Mamma, var at du gav oss nok tid. Tid til å forstå at det gikk mot slutten. Slik at vi kom på den rette siden av pandemien, slik at jeg fikk reist hele den lange veien hjem, slik at jeg fikk sitte ved sengekanten, spøke og le litt sammen med deg. Før du sovnet stille inn. Litt for fort men på typisk Mamma-vis. Du var der for oss men du ville ikke være til bry for andre. Takk for alt, Mamma.