Grethe Myhre Jonassen

Kjære mormor, I dag skulle du ha fylt 80 år. Du hadde fortjent en stor fest, og vi kunne ha trengt din hjelp, for hvis det var noen som kunne arrangere flott selskap, var det deg. Hele Norge tutet forresten med sirener og mobiltelefoner ved lunsjtider i dag. De hadde sikkert fått med seg at du har 80-års dag, og at den saktes ikke kunne forbigåes i stillhet. Det hadde tatt seg ut. I anledning dagen legger jeg ved minnetalen jeg holdt for deg i kapellet: Du var ei tøff dame med bein i nesa, du var ikke redd for å stå opp for deg selv og du håndterte det uhåndterlige med glans. Ærligheten stod stekt i deg, både på godt og vondt. Dette er jeg i dag veldig glad for, og jeg har selv hatt bruk den lærdommen i mitt eget liv. Du hadde et stort hjerte som du viste ved å for eksempel invitere til gode, flotte middager for hele familien. Og ved å invitere meg og venner til overnatting. Dette var noe vi holdt på med helt til jeg ble voksen, og som nok gjorde at vi fikk det sterke båndet. Du var en person som stilte opp for de som ikke kunne stille opp for seg selv, og du spredte glede og humor hvor enn du var. Du var også en sånn som kunne finne på å hjelpe fremmede uten at du ville ha noe som helst tilbake. Det var bare sånn du var. Skikkelig stilig var du også. Både leppestift og neglelakk matcha lakken på bilen din, og du hadde et hår du stylet på en så elegant måte, at du nærmest så ut som ei dronning. Jeg forstår ennå ikke hvordan du fikk det til. Dette er vel også de to hovedgrunnene til at du i blant barna i nabolaget jeg vokste opp i var kjent som Kruella the snill. De alle elsket deg. Og de spurte etter deg. Selv i voksen alder har jeg møtt på venner fra barndommen som nevner deg med et smil om munnen, og som fremdeles tenker på gode deg. Hver gang du skulle møte meg, hadde du poppet klar en pose med popcorn jeg kunne koste meg med. Enten i bilen da vi skulle på kjøretur, alene på rommet mitt, eller dele med venner på lekeplassen. Gjennom oppveksten ble jeg vitne til dine kreative sider. En tusenkunstner er hva du var. Dere hadde flott kunst på veggene som du hadde laget sammen med Bebbe. Jeg husker spesielt godt bildet i stua med alle steinene, drivveden og skjellene. Du både strikka, hekla og sydde. Du bakte verdens beste kaker. Både konfektkaka og suksessterta di kommer jeg til å huske livet ut. Ja, og du hadde en hage som for meg er oppskriften på hva en hage skal være. Du tok vare på alt som levde. Og da du plantet var du nøye med ikke å skade noen av insektene du kom over, og tok deg omhyggelig av alle vekster du omga deg med. Både sommer og vinter. Akkurat som du gjorde med menneskene i livet ditt. Årvåkenheten din skal det mye til for å matche. Du forutså ulykker, du avverget dem, og var kvikk og kald da det stormet som mest. Du var i tillegg standhaftig og tålmodig. Spesielt med de nærmeste, og du tålte mer enn mange. Du ble mamma rett før du fylte 20 år. Du var alenemor i syv år - på 70-tallet - i bibelbelte. Du stod da i flere jobber samtidig, du sydde flotte - og da snakker vi virkelig flotte - klær til min mamma. Du kjøpte aldri stoff, men sydde om dine egne klær, slik at datteren din skulle få det beste av det beste. Du fikk så mye ut av lite at en ikke la merke til hvor hardt du stod på til enhver tid. Mormor, du fikk det hele til å gå rundt på en så fin og respektfull måte at det satte en standard for de neste generasjoner. I denne sammenheng omtaler din datter deg som et supermenneske, og det var du virkelig! Den medisinske kunnskapen du bar på gav grobunn for min interesse for feltet, og det har vist seg å komme godt. Både profesjonelt og privat. Ja, og jeg har fremdeles Aloe Veraen stående klar til når jeg klumser, og brenner meg, for å si det sånn. Du fortjener også bli husket som en av de flotteste pleierne Eg psykiatriske (som det het i den tiden) noen sinne har hatt ansatt. Selv var jeg bare et lite barn da du sluttet i jobben på Eg, men jeg husker ennå de varme og koselige besøkene vi hadde sammen til de du en gang var pleier for. Skulle ønske jeg spurte deg mer om tiden din på Eg sykehus, og ble takknemlig da jeg fant en hyggelig siste hilsen fra en kollega. Hun kunne bekrefte, og for å sitere henne «at du med ditt sprudlende humør, glede og åpenhet gjorde at pasientene lyste opp, og var til stede her og nå. Du blir også her omtalt som en god kollega og en gledesspreder.» Og en gledesspreder var du virkelig. For meg var du også en trygg havn hvor det ikke fantes fordommer eller tvil. Gjennom hele mitt liv har du vært en person jeg kunne være meg selv rundt, og fortelle alt til. Når jeg minnes deg er det mye jeg kunne nevne. Ja, jeg kunne ha skrevet en bok om alt jeg husker av deg. Vi delte alt fra hemmeligheter, det åpne sinnet og verdier. Vi har så mange festlige minner som jeg, selv i denne anledning, kan begynne å flire av. Som da jeg holdt på å ta knekken på deg med dessert-skjea i fars 75-årslag, og da jeg toårsalder vannet telefonen din. Ja, for du hadde jo nettopp lært meg at alt som «lever» trenger vann. For ikke å snakke om historien om da mamma ved et uhell klippa over telefonledningen din for å erte onkel som satt i telefonen med en kamerat. Selv da var det ingen sur mine, og det viste seg at du hadde fått med deg det hele, konkludert med at det var morsomt, og lettet på trykket ved å bare boble av latter da mamma med krummet nakke måtte innrømme feilgrepet. Jeg vil også si takk for styrken du hadde i deg, og som du viste meg at vi har og hadde i oss. Jeg minnes ofte alle de koselige frokostene vi hadde sammen på verandaen på Hellemyr, og de herlige salatene du lagde som gjorde hele retten - små biter - masse urter. De rolige morgenstundene i stua hvor bebbe, du og jeg la kabal og løste kryssord gjorde at jeg gledet meg til å stå opp etter en lang kveld i kjellerstua med snacks på bordet og lett underholdning på skjermen. Strandturer med deg, det hjemmelagde brødet ditt og egg i skiver var himmel på jord. Turene vi hadde til kolonihagene etter å ha besøkt dine tidligere pasienter er også fine, trygge minner som gjør det godt å tenke på deg. De føltes som en bit av paradis bare vi to delte, og jeg kommer til å bære disse minne med meg for alltid. Da jeg i barndommen sov hos bebbe og deg, fikk jeg alltid sove godt. Ved leggetid fortalte du meg ofte om skytsengler. Du sa de ville passe på at jeg sov godt, og at de holdt mareritt borte. Et kapittel er nå over, og et nytt har startet. Det er sånn livet er. For meg var det som et mareritt i våken tilstand å få beskjeden om at du hadde reist. Skjønne mormor. Det er da godt å vite at jeg, og vi, har fått enda en skytsengel. Den beste av de alle. Jeg elsker deg mormor, og du kalte meg hjertebarnet ditt. Så fra hjertebarnet ditt til deg: Du vil for alltid være savnet, men du føles likevel så nær at du aldri blir helt borte. Takk for turen, og sov godt. Eller rettere sagt: Lag like god stemning der du er nå som du gjorde her. Så har vi noe å se frem til! Gratulerer med dagen, mormor. ️

Vi var kolleger på en avdeling for personer med demens, på Eg. Hennes sprudlende humør, glede og åpenhet gjorde at pasientene lyste opp og var tilstede her og nå. Hun kunne tralle en sang, fortelle en historie og hun fikk så god kontakt. Mange smilte når de hørte stemmen hennes. Jeg minnes Grethe og tiden vi jobbet sammen med glede. Hun var en god kollega, en gledesspreder.

Takk for alt kjære mamma og hvil i fred.