Egil Kapstad

EGIL KAPSTAD

13. juli gikk komponisten og pianisten Egil Kapstad bort, og tankene går til gymnasiedagene. Den tiden da vi for alvor forstår at det er møtet med andre som gjør oss til den vi er. Han satt på bakerste pult - alltid med en egen stillhet rundt seg. Smilte når han betraktet hendene sine på pultlokket, der fingrene snakket med Mozart - og Stan Kenton om alle hans blokkakkorder. Han hadde funnet sitt landskap, og vi forsto intuitivt at det var allerede en arbeidende kunstner som satt ved siden av oss. En som søkte, lette, fant og søkte på ny. Ja, mon tro om det ikke var gjennom ham at vi første gang fornemmet noe om hva det egentlig vil si å være kunstner. De unge samtalene våre staket ivrig og forsiktig opp ny kurs, og han viste oss andre landskap. Rom fylt av skjønnhet og forundring. Tanker – og glede.
Takk, Egil. Tonen lever –

Kjetil Bang-Hansen

Trykket i Aftenposten 21.07.17.

Ord til Egil, Kristiansand Domkirke 20. juli 2017. kl. 11:00

Knut Riisnæs, Eivind Wahlen og jeg spilte Duke Ellingtons «In a Sentimental Mood», som vi har spilt mange ganger med Egil. Denne gang uten piano.

Jeg møtte Egil første gang i 1964. Det var på en jazzklubb i Oslo. Jeg kom fra Mo i Rana og hadde hørt denne fine pianisten på radio. Det var stort å møte han. Han var annerledes enn mange av de andre Oslo-musikerne, som ofte ikke snakket så mye med oss som kom fra bygda, fra «opp i lia» som det het. Egil var en interessert og interessant samtalepartner - at vi skulle bli livslange venner og musikerkolleger visste jeg lite om da. Det er derfor med mange følelser jeg står her i dag ved Egils båre.
Jeg er blitt spurt om å si noen ord rundt dette vennskapet, samtidig som jeg hilser på vegne av de svært mange musikerne og vennene som Egil hadde i Trondheim, hvor jeg nå bor, og ellers fra musikermiljøene over hele landet og i våre naboland.

Trondheim ble for Egil et sted han besøkte mye og det er vel liten tvil om at han fant seg godt til rette blant livlige trøndere, musikerkolleger og en by som han konsekvent kalte Nidaros, det gamle navnet på Trondheim.
Etter kong Harald kan nok Egil regnes som landets fremste skaptrønder. Med sin lune humor, stillferdige framferd vant han mange venner her. Sin dype kunnskap om natur, musikk og spesielt fugler delte han villig.
Ofte kom han til Nidaros, for å gå i veitene og for å sjekke fuglelivet på Nidarø, som han fant særdeles mangfoldig og spennende.
Lenge før jazzutdanning ble formalisert har en hel jazzgenerasjon landet over nytt godt av hans kunnskap og erfaring, og ikke minst han brede orientering og interesse for all slags musikk.

Jeg var en del av Kapstad/Johansens kvartett, Egil, Bjørn Johansen, Ole Jacob Hansen; et band som holdt sammen fra slutten av 1970-tallet og midt på 1980-tallet. Platen "Friends" ble innspilt i Trondheim1980.Tittelen mener jeg virkelig sto for det samhold og vennskap som vi opplevde i denne perioden, et vennskap «i lyst og nød» som Rolf Jacobsen uttrykte det – et varig vennskap med masse humor, dypt engasjement og stor omsorg for hverandre. Kvartetten turnerte både i inn og utland, bla representerte vi Norge ved en direktesendt EBU konsert i Antwerpen i 1978.

Da saxofonisten John Pål Inderberg og jeg besøkte Egil forrige tirsdag, hadde jeg med bilder fra Antwerpen-turen, og visningen av disse snart 40 år gamle bildene fikk Egil til å humre, og øynene lyste opp ved gjensynet.
Jeg viste Egil et bilde av han tatt tidlig på morgenen før vi skulle på prøve på konsertstedet. Han var plassert under et belgisk gatenavnskilt med påskriften: «Vogelzanglaan», en bevisst hyllest til fugleelskeren Egil. Imidlertid, bildet avslører også en formidabel feilknepping av Egils skjorte. Det bildet hadde ikke Egil sett på mange år, da han så det igjen forrige tirsdag, humret han godt og sa: «På den tiden hadde vi nok viktigere ting å tenke på enn å kneppe skjorta riktig."
Så pekte han mot Hirtshals-ferga som kom inn, strakte seg litt framover mot ruta i glassverandaen i Peer Gynts vei 7, hvor vi satt og skuet mot havet og horisonten. Han understreket hvor viktig det hadde vært for han å være hjemme, og roste Hilde, sine nærmeste og det medisinske team for all støtte og hjelp i den siste tiden.

Jeg har alltid syntes at Egils profil i enkelte glimt kunne likne på en fugl, ja kanskje en ørn. Ved denne anledning når han lente seg litt forover og pekte ut mot havet, mye tynnere enn vanlig og med et tydelig markert ansikt, liknet profilen svært mye på en fugl, en fugl som gjorde seg klar til å fly.
Knapt to dager etter dro han, og startet på en lengre ferd. Egil virket imidlertid trygg og klar for det som måtte vente han – selv i denne situasjonen bar han sin sedvanlige ro. Imponerende og forbilledlig.

Både Egil og Hilde har besøkt familien Alterhaug hvor vi har et sted på Nordmøre, litt nord for Kristiansund. Lesund heter stedet.
Egil var der siste gang i november 2008. For å illustrere Egils poetiske kvaliteter og varme måte å takke for seg i hytteboka vår, synes jeg det passer å gjengi hva han skrev 17. november 2008.

November – mørk og trist
Prøv Lesund.
November –våt og kald
Prøv Lesund.
Alterhaugene, havørnene, silendene, bergendene og alle småtassene ved foringsplassen.

Jeg har fått et nytt syn på November.
Takk, kjære venner!

Egil

Da våre nære musikervenner i kvartetten ble stedt til hvile, Ole Jacob Hansen i 2000, og Bjørn Johansen i 2002, spilte Egil og jeg. Jeg husker spesielt, etter at vi hadde spilt for Bjørn, at Egil hvisket til meg med et litt vemodig, skjevt og undrende blikk: «Hvem av oss to står og spiller ved en av våre bårer neste gang»
Nå vet jeg svaret. Det gjør vondt, men samtidig føles det godt å få være med på å hedre en hedersmann - en nær venn, et varmt og klokt menneske.
En av våre store bærere av kultur i vid forstand, er borte. Savnet blir stort, men sporene av han og musikken hans vil leve videre. På vegne av venner i Trøndelag og landet over – i dyp takknemlighet.

Bjørn Alterhaug

Når musikken tier

JAN ERIK VOLD OM EGIL KAPSTAD

Jazz-Norge er i sorg. Vår store pianist, komponist, arrangør, fugleelsker, ulvenes venn («Hvorfor hater menneskene ulvene Fordi de er misunnelige på ulvenes familiesamhold») Egil Kapstad er borte, nestoren som var aktiv like til det siste, også som pianist for Hilde Hefte, hans kone, i sangalbumet Quiet Dreams, som kom tidligere i år. Det var i hennes omsorg, hjemme i Kristiansand torsdag i forrige uke, etter å ha sittet hele formiddagen og sett på havet, fulgt båtene og fuglene, at han lukket øyet.
En aggressiv cancer tok knekken på ham, så tvert imot hans eget vesen: «To the most peaceful man» heter Bjørn Johansens tilegnelse på trioplaten Remembrance (1994), som Kapstad fikk Spellemannsprisen for, i likhet med Cherokee (1989), der han spiller «When You’re Smiling» med skeiv voicing – slike modulasjoner som denne pianist var alene om.
Egil Kapstad den hjelpsomme mann, den store pedagog, som underviste mange år på jazzlinja i Trondheim og konservatoriet i Agder – i det norske jazzmiljøet var han en stillferdig høvding og læremester. Merkelig da, at han ble så lite invitert til festivalene i Molde og Kongsberg de siste tyve årene. Han som var med på å stifte Norsk Jazzforum allerede i 1965. Skjønt dette var en musiker som ikke presset seg fram: Mannen med albuer av vann.
Enda sørgeligere er det at de som leverer omtale av Ny Musikk her i landet, contemporary music, stort sett har valgt å ignorere hans formidable orkesterverk – fra Epilog. Bill Evans in Memoriam (1989), til Wolfvoices (2003), Drømmemakeren sa (2008), Kaleidoskop (til dikt av Wergeland, 2008), Kildeskrift (2012), Flyktning (2016) og flere andre, der Kapstad skriver for strykere, harpe, fagott, klarinett, obo, tuba, sangkor, symfoniorkester.
«Kritikerne ser vel på meg som en jazzkis,» sa Kapstad. Selv om han altså har vært mere aktiv som samtidskomponist enn jazzpianist siden årtusenskiftet. Jeg husker engang vi snakket om manglende omtale, for andre musikanter. «Det hjelper godt å være død vet du, Jan Erik.»
Egil Kapstad var med på mer enn 100 plateinnspillinger, fra Karin Krogs første plate By Myself (1964), egen debut for storband og kor Syner (1967), dikt lest av Rolf Jacobsen Til jorden (1979), Kapstad/Johansen kvartett Friends (1980), åtte album med Jan Erik Vold, deriblant Blåmann! Blåmann! (1988, med Chet Baker på trompet). Og han har kompet på plate Al Cohn, Bjarne Nerem, Toots Thielemans, Flip Philips m.fl. Og norske vokalister Magni Wentzel, Laila Dalseth, Kari Svendsen, Ole Paus, Rolf Søder. Samt skrevet musikk til over 50 teaterstykker.
Egil Kapstad var min gode venn, fra ungdommen av. Vi svømte sammen på Bislet Bad, så på fotball fra Nordre Sving. Utpå høsten ble det kaldt. Egil spurte: «Jan Erik, har du begynt med lange» På 1980-tallet gjorde vi TV med Frank O’Haras dikt, New York-poeten. Vi fikk med Red Mitchell på bass, han som bodde i Stockholm. Og muligens var den som hadde nevnt oss for Chet Baker. Etter at Red flyttet tilbake til USA kom Terje Venaas med på bass. Svenske Nisse Sandström var vår guddommelige mann på tenorsax.
Alle innspillingene gikk som en drøm, turneene likeså. Egil trivdes best med ikke å være frontmann. Jeg kunne lese mine dikt med maestro i ryggen. «With musicians like Egil and Terje, you can never go wrong, can you» -- sitat Chet Baker, Paris.
Vi gjorde et album annethvert år 1986--1998, takket være Jon Larsens plateselskap Hot Club Records. Drømmemakeren sa kom ti år senere. Her skrev Kapstad samtidsmusikk for strykekvartett, tenorsax, klavér – tolv satser over min diktbok i tolv avdelinger.
Komponisten sa: «Musikken henter næring fra diktene. Fargene vil derfor komme fra ulike kilder – folketoner og samtidsklanger, jazzmusikk og tonerekker med arabiske og jødiske røtter. Volds drømmebilder beveger seg i et landskap som veksler mellom abstrakt og konkret. Musikk er i og for seg abstrakt, men jeg forsøker å framkalle enkelte konkrete assosiasjoner – en fugl, et landskap, et navn, en hendelse.»
Kjære Egil, I’ll never find another friend like you.

Klassekampen 21.7.2017

Jeg lener meg til min mann, Fredrik, og hans ord om musikeren og menneske Egil. I tillegg har jeg lyst til å formidle dette:
Jeg er så glad for at Egil Kapstad fant sitt livs kjærlighet i Hilde. Hvilket enestående rikt liv de to fikk sammen som ektefeller, sjelsvenner og kolleger. Når det ble klart at Egil hadde uhelbredelig kreft, var det en selvfølge for henne at han skulle tilbringe den siste tiden sin hjemme. Der kunne han skue ut over havet fra glassverandaen, der kunne han dyrke sin lidenskap til fugler helt til sin siste dag på jorden. De dro på bilturer, en is på brygga, ut til Kjevik for å se på fly som landet og tok av, beskue det rike fuglelivet der. Ja, på en av bilturene i juni fortalte Hilde at nå har Kaja (6) og Jenny (8), hans fadderbarn og guddatter, danseoppvisning på Bystranda. «Hilde, dit skal vi», sa vår onkel Egil. Og sannelig kom han ruslende med rullatoren sin inn i folkemengden sammen med Hilde for å se barna våre danse. I løssittende bukser som stod godt til hip-hop-musikken, for å si det sånn. Dette skulle han ha med seg, mannen som ikke ville ha oppmerksomhet rundt sykdommen sin. Et spesielt minne for oss.
Vi som står Hilde nær, har snakket med henne underveis. Men aldri om egen smerte. Den holdt hun unna. Hilde ville være der for Egil hvert øyeblikk av døgnet. Han møtte et blikk fylt av kjærlighet og glede, aldri sorg og tristhet. Vakre Hilde, på den måten kunne Egil helt til det siste ta sin livs kjærlighet i hånden og si: «Vi har det godt nå, Hilde». På vegne av venner, kolleger, ja hele musikk-Norge. Takk, Hilde! Du er i likhet med Egil, helt unik.

Egil var et glimrende, fantastisk musikalsk talent. Hans musikk vil leve videre.

Kan du høre dem
Tangentenes lek,
En takt, ei tone, et tempo,
Et tema, en time, en tango
De korte, de lange, de hvite, de sorte,
Et trykk, en tanke,
En tangent, en tro,
Det lyse mørket,
Det mørke lyset,
I bunnen av klangen
I bunnen av rommet,
I stillheten,
der finnes den gjemt,
magien i klangen,
magien i rommet,
I balansen,
Der,
I tosomheten,
I likevekten,
oppstår livet,
musikken og magien.

Kan du sanse dem
Livet og musikken,
Lyden og lyset,
I håpet,
I hjertet,
Døden og tomrommet,
Stillheten og etterklangen,
I hjertet,
I minnet,
Etterklangens resonans,
I hjertet,
I musikken,
I livet,
I tangentenes lek,
I samklangen,
I samværet,
Møtes vi, forenes vi,
Og minnes…
Livet, lyden, lyset,
Og tangentenes lek...

Dette kom til meg en sen time, etter en kort og absurd liten måned i mitt liv. En tanke i det absurde og for oss meningsløse er at jeg og sikkert flere blir bevist på det endelige og det å tørre å blottlegge seg for dem som man setter pris på. Tør å leve , føle, si. På sørlandsk; snakke fra levra! Være i øyeblikkene og se at gresset er ikke så værst der man er. Fuglene kvitrer og det nære er ofte det man tror man lengter til som man allerede har. flisa og bjelken.... Dette blir en utblåsning, men det er en grunn til. Jeg kjente mest Egil gjennom simen og historiene. Men det satt spor hos simen å bli kjent med Egil. og hos meg å se hva han betyr. jeg velger nåtid. for de nære, musikken, lyrikken og sikkert fuglene er et vitnesbyrd om en av de få unike i vår sfære. De få gangene jeg møtte og samtalte med Egil, følte man at det var en egen aura, en ro rundt ham. Han viste hva som var viktig for ham og han var der han hadde funnet roen, balansen og rommet til å skrive,skape og være tilstede for sine venner og familie. takk for de dype spor du la igjen hos oss som lærte deg, ivertfall litt, å kjenne. sov godt, vit at arven går videre. Takk.
vi møtes i musikken...

Egil og jeg gikk 11 år i samme klasse, så jeg vil på vegne av klasse 7A på Majorstua skole og klasse 5eg på Berles skole få takke for godt kameratskap og gode minner.

Kjære Egil! Som din stesønn Kims bestevenn vanket jeg mye i Holtegata og på Akersborg.
Var nok mer hos dere enn hos egne foreldre. Du lærte oss besifring og skaffet meg basslærer. Vi hadde de første spilletimer hjemme hos stakkars dere. Du skrev det første arret (Spinning Wheel) til bandet vårt og syntes det var veldig gøy at vi drev med musikk.
Du gjorde at jeg våget å satse på en musikkutdannelse og syntes det var morsomt at jeg etter hvert ble musiker og fikk fast jobb i Kork. For noen år siden spilte vi sammen i Store Studio - Hilde, du og Kork. Det var stort for meg! Etter hvert fikk jeg musikerkjæreste og senere to musikerbarn. Er overbevist om at alt dette kan jeg takke deg for! Hvil i fred kjære Egil! Petter

Akkurat slik eg hugsar Egil. Ingen kunne berøre tangentane så mjukt som han. Eg kjem til å hugse Egil som varm og inkluderande. Eg følte meg alltid vel saman med Egil. Kvil i fred kjære venn ❤