Informasjon

Egil Kapstad

  • 06.08.1940 - 13.07.2017

Jazz-legenden og fuglevennen Egil Kapstad er død. Utrolig nok.

Egil Kapstad utstrålte &nbsp;en egen ro, både som samtalepartner og pianist. Bak tangentene satt han cool og ubevegelig, mens fingrene utførte de mest kompliserte manøvrer. Det hørtes så enkelt ut, så elegant og uanstrengt. Men i dette anslaget lå et helt liv av erfaring og kunnskap, studier og lytting til de store mestrene. Etter alle disse åra hadde han oppdaget hvordan man utfører mirakler på et piano. Han spilte så mykt, likevel hørte man hver eneste tone. Han hadde funnet tyngden i det lette. &nbsp; &nbsp; &nbsp;&nbsp; Å snakke med Egil var en&nbsp; vandring gjennom de forskjelligste temaer. Hans karakteristikker av komponister og utøvere innen jazz og klassisk var alltid presise, ofte ledsaget av små historier. Når han hadde studert Henrik Wergeland eller Edgar Allan Poe med tanke på å omsette deres univers til musikk, hadde han alltid innsiktsfulle analyser på lur. <br /> Han var en enestående kilde til &nbsp;anekdoter fra jazzlivet og elsket å formidle dem - alltid med herlige poenger. Han hadde spilt med «alle» og formidlet deres særegenheter med stor kjærlighet. Da han døde sist torsdag, var han en av de siste gjenlevende fra 1950-talls generasjon i norsk jazz. Han knyttet bånd fra pionerene, Robert Normann, Bjarne Nerem, Rowland Greenberg, Einar «Pastor’n» Iversen, Karin Krog, til dagens unge musikere, som bøyde hodet i respekt når Kapstads navn ble nevnt.&nbsp; <img src="http://dbstatic.no/68518850.jpg?imageId=68518850&amp;x=0&amp;y=0&amp;cropw=99.593495934959&amp;croph=100&amp;width=980&amp;height=739" alt="" width="980" height="739" /> På slutten av 1950-tallet &nbsp;hørte Egil første gang Bill Evans spille, i kanalen «Voice of America» på en reiseradio i Vollen i Asker. Han tente på alle pluggene. Her var noe «helt&nbsp;spesielt». Han fikk en «fyr i SAS» til å kjøpe plater i USA og ta dem med over. «Jeg husker jeg hørte på dem døgnet rundt,» sier han i et intervju med Einar Økland i boka «Jazz i Norge» (1975). Videre forteller han i detalj hvordan han gjennom å lytte fravristet Evans de hemmelighetene den amerikanske virtosen hadde brukt ti år på å lære til fullkommenhet. <br /> Men Egil studerte også&nbsp; klassisk musikk i tre år med Margrethe Gleditsch Jansen, gregoriansk sang med pater Thoralf Nordheim, harmonilære, kontrapunkt og tolvtoneteori med Bjørn Fongaard og komposisjon med Sigurd Berge. Denne kunnskapen nedla han i alt han gjorde, fra enkle barnesanger via blues til den monumentale CD’en «Wolfvoices», der natur og kultur møtes i musikken. Og de mange storverkene for symfoniorkestre, strykergrupper, kor og ikke minst harpe han skrev de siste åra, på noter nedtegnet med kalligrafisk nøyaktighet. Egil brukte blyant. <br /> Så var det fuglene. &nbsp;Egil elsket fugler og brukte sangen deres i musikken. Han var på fugletur med småjentene mine og stilte opp med en liten kikkert til hver av dem. Noen ganger så Egil ut som om han bar på en stor hemmelighet. Noe han selvfølgelig gjorde. Magien i musikken. Takk for følget, maestro. &nbsp; &nbsp; &nbsp; Fredrik Wandrup