Så har vi tatt et siste farvel med en kjær venninne. Seremonien i krken var enkel, varm og vakker, og minneordene gjorde inntrykk. Takk, Agnar.
Olaug kom inn i mitt liv, da hun flyttet til Kristiansand. Ågot ,hun og jeg hang mye sammen, Vi hadde mange skravlestunder , prøvde oss på utelivet, etter hvert også kortkvelder.Det førte til at vi ble kjent med Torgeir. I 1976 ble Torgeir og jeg gift, og Olaug var gjest i bryllupet. I 1977 flyttet vi til Buhusheia. Så en morgen, etter et par år, dukket Olaug plutselig opp på buss-stoppet mitt - Om jeg ville si at hun hadde overnattet hos oss, hvis noen lurte.... Da hadde hun truffet Agnar.
Etter hvert ble det huskjøp i Tveit og ekteskap. Olaugs kreativitet kom til sin rett.. Her hadde hun funnet en som hun våget å vise sine evner til. Hus og hage fikk mange detaljer som de to sammen og hver for seg, skapte.
Klara holdt slik en flott tale ved minnestunden, som gjør at jeg bare kan supplere ;
Olaugs smil, hennes raske replikk og store sans for humor, er ting vi vil minnes .
Hun hadde sans for detaljer, hun kunne være sta hvis det trengtes. Hun stilte ikke sin sårbarhet til skue, og hun kunne le av sine svakheter.
Nye bekjentskaper kunnne bli gode venner, og gamle venner holdt hun kontakt med.
Vi vil savne de fine besøkene hos hverandre, som alltid ble lenger enn beregnet.
Det er flott å tenke på nå, at festen vi var på for 2 år siden for å feire Agnars 70 og Olaugs 65 år, ble så vellykket at ingen ville gå hjem.
I Agnar fant Olaug sin klippe, og en klippe har han vært, ikke minst det siste halvannet år.
Idag var det godt å se at så mange av Olaug og Agnars familie og venner kunne være sammen i sorgen, ta et siste farvel og være til trøst for hverandre.
Vi lyser fred over Olaugs minne.
Vis mer
Vis mindre