Inger Anne Krogstad

Det har gått noen år nå... men savnet er fremdeles her. Av og til veldig sterkt og andre ganger "streifer" du fordi i tanken med et smil. Jeg skal begynne på boka jeg lovet deg å skrive. Med alle tekstene dine i. Tiden er inne, og jeg er klar. Hjelp meg fra der du måtte befinne deg.

Kjære kusine Vesla! Tenk at det var du som skulle dra først . De siste årene kalte du meg din forlengede arm i Trondheim, men bildet av deg skal aldri komme opp på telefonen når du ringer, ingen flere verdensproblemer å løse. Håper White Horse sto klar for å ta imot deg da du kom. Helsa gjør at jeg ikke får være med deg i kapellet idag, men du er med i hjertet mitt.

Takk for vennskapet og de gode minnene, Inger Anne. Vi er trøndere begge to, men ble kjent med hverandre i Kristiansand. Vi hadde noen morsomme og noen gode påfunn som da vi nesten ble resirkulert på Telfords og også den gangen vi delte en pose seigmenn på tur med seilbåt i Søgne og oppdaga at dine favoritter ikke var samme som mine favoritter. Jeg var hos deg og barna på besøk i Hundebakken og spiste taco. Så inviterte jeg deg hjem til meg og du ble servert vafler og kjeks – ingenting av det jeg serverte var glutenfritt – og spontant utbrøt du: Du har no hukommelse som en elefant…. Og så lo vi begge to. En gang du var på jobb på jernbanen fant jeg deg midt i en kjempelatter. En av dine kolleger hadde sendt deg bilde av deg med en artig grimase og dette poppa overraskende opp på skjermen så du skvatt av stolen. Dere hadde visst en sånn tulle-med-hverandre-greie. Du skapte humor og latter. Du var også ærlig og direkte. Kunne av og til tippe litt over, men visste alltid hvor du stod og det satte jeg pris på. Du var generøs og hjelpsom og hjalp til å servere på julaften på et arrangement for ensomme/husløse. Jeg fikk også besøke deg på hytta oppe ved Bjørnekroa og ble servert din hjemmelagde is med bær du hadde plukka sjøl. Dette var fristedet ditt hvor du trivdes kjempegodt. Her var det godt å være kreativ og også slappe av. Jeg flytta i 2006 og avstanden gjorde at vi møttes sjelden de siste åra, men din definisjon av vennskap berga meg. Kan ikke huske ordrett hva du sa, men det var noe liknende som: «Det spiller liten rolle om det er kort eller langt mellom hver gang vi møtes. Ekte vennskap består, og når vi treffes er det som vi bare tar opp tråden fra sist vi møttes». Tusen takk. Glad i deg.

Vi ble kjent med Inger Anne sommeren 2002. KPO spilte under vannfestivalen, og her stod hun og hørte på. Hun likte dette så godt at hun fra 28.08.2002 ble et fast medlem. Perioden 2005-2008 var hun også styremedlem. Inger Anne var en særdeles positiv og hyggelig person, og et menneske som brydde seg! Dette viste hun gjennom klem, smeige hånden over en skulder, eller ved å spørre hvordan man hadde det. Alltid med en tanke og mening om at hun virkelig brydde seg. Hun likte å stelle for alle, og mangt et julebord er feiret i hennes hjem. Ved sosiale sammenkomster var hun alltid lett å spørre om bidrag med sanger/tekster/musikk, og hun bidro gjerne også i komitéer. Hennes musikalske evner var høye. Hun var dyktig med sin trombone, og var et verdifullt medlem både i KPO og i Jens Band, hvor hun briljerte med sine trombone soloer. Det vil stå en tom stol etter henne. Det er for oss ufattelig at hun ikke lenger spiller på sin trombone, men vi er også evig takknemlig for at vi fikk muligheten til å lære henne å kjenne, og vil for alltid huske alle de flotte minnene vi skapte i lag, hennes flotte vesen, gode latter og smittende smil. Takk for alt du var Inger Anne!

Kjære Inger Anne, eller som jeg har kjent deg, Vesla, helt siden du ble født og kom hjem til familien som et nyfødt lite nurk. Jeg var storebror, og du var lillesøster. Vi hadde mye moro sammen i barndommen, og du var alltid mer sosial enn meg, og knyttet kontakter i alle retninger. Du flyttet til Kristiansand ganske tidlig, og da ble det jo slik at vi kunne møtes mye sjeldnere, men når det skjedde, var gleden desto større. Da jeg hørte om sykdommen din var det som om gulvet falt vekk. I fjor var vi alle optimistiske, men i mars fikk vi beskjeden om spredning, og da visste vi hvilken vei det bar. Du var sterk som få, og fikk støtte fra dine tre flotte barn, og kjæresten din, Børge. Jeg takker deg for vår felles barndom, og gleden ved å høre fra deg hver gang i voksen alder. Tusen takk, Vesla, for det du var for oss alle!

Min gode venn og kjæreste … Hva du har tenkt gjennom disse 2 årene du har hatt denne svulsten på hjernen kan vi alle lure på.. Men tapper har du vært helt til det siste. I oktober for 2 år siden kom du ned fra hytta fordi du skulle på dugnad i musikken som du likte så utrolig godt. Du spiste middag og dro av sted nesten med en gang fordi du skulle bli hentet av en av jentene … En liten time etter ringte en av jente og sa at Inger Anne er så rar …, hun får ikke sagt et eneste fornuftig ord.. Jeg kommer med en gang sa jeg.. Tenkte da at det kunne være noe av det samme som vi opplevde 3-4 år i forveien, at du mistet hukommelsen, men skjønte fort at dette var noe annet. Når vi dro fra Vågsbygd ville du først bare hjem og slappe av litt, men når vi kjørte inn i Baneheia tunnelen pekte du bare mot sykehuset … Jeg var først i tvil på hva du mente, men jeg kjørt mot sykehuset. På veien stoppet jeg på parkeringsplassen ved sykehuset, for å ringe legevakten. Jeg tenkte jeg måtte høre om det var noe vits at vi kom. Det å sitte på legevakten er ikke akkurat det gøyeste jeg vet.. Etter å ha forklart damen i telefonen hva slags symptomer du hadde, så sa hun … Stemmer det at dere bor i Havreveien ... Ja det stemmer.. «Vi sender en ambulanse med en gang», sa hun. Ja men jeg står rett på utsiden sa jeg … KOM INN MED EN GANG sa hun, vi venter på dere.. Først trodde de det det kunne være et hjerneslag, og behandlet deg for det de første timene. Men dagen etter kom sjokket, da de ikke kunne finne noen tegn på hjerneslag. Du hadde en hjernesvulst på din venstre side … Da begynte tankene å svirre, men tapper du var så sa du at dette skal vi greie. Uken etter var vi på Rikshospitalet for den første kontrollen. Der møte vi en utrolig hyggelig lege som forklarte oss i detalj hva det var og hvordan den lå. Vi følte nesten begge 2 at vi nesten var hjertekirurger etter at vi gikk derfra. Men beskjeden han ga oss, satte oss helt ut.. Oddsene for å bli frisk av denne form for kreft var så utrolig dårlig.. Men det første du sa, var «at jeg skal være en av de 15% som overlever».. jeg skal jo bli 93, det var ikke noe mere å tenke på.. 2 uker etter var du operert. Etter 1 året var jeg sikker på at dette skulle du greie, for de 2 første kontrollene viste ikke noe tegn på utvikling. Men i mars så kom beskjeden at det hadde spredd seg til andre halvdel av hjernen, og det var ikke noe mer de kunne gjøre for deg.. Etter den tid har vi hatt mange gode samtaler.. om livet, døden og alt vi har opplevd sammen gjennom alle disse årene. Grått sammen har vi gjort, og jeg er sikker på at vi kunne fylt et helt badekar med tårer. Men å dø var du ikke redd for (sa du), for det hadde du gjort så mange ganger før …. Der du skulle var alt fylt med kjærlighet, så det skulle bli så fint, så … Men innerst inne så ville du gjerne leve litt til, det var ikke riktig at barna skulle dø før foreldrene. Da tenkte du på foreldrene dine i Trondheim. Du var også en person som hele tiden skulle beskytte oss. Du fortalte ikke alltid hvor mye du led, noe vi som var nær deg så. Men det var din måte å være på. Om de valgene du gjorde var så lure bestandig, kan diskuteres, men det var du som viste best. De siste mnd. og ukene så har sykdomsbilde ditt gått så utrolig fort. I april var vi på tur på Odderøya, i begynnelsen av mai gikk du med å gå staver, i slutten av mai med gåstol. I juni fikk du et nytt epileptisk anfall som gjorde at du havnet først på sykehus, så videre til Valhall omsorgssenter. Første dagene kunne du bruke gåstolen, men etter få dager så var det rullestol som gjaldt. Da var det stort sett Inge og Lars Øyvind og Kristine som tok deg ut, hvis været tillot det. Men det tok ikke så mange uker, så var du helt pleietrengende. De siste ukene lå du nesten og bare døste. Når du var våken så var det ikke alltid så mye du sa, men vi snakket for deg og du nikket og smilte. De siste dagene var du virkelig klar for å reise. Når jeg og Lars Øyvind kom på besøk, ville du helst at vi skulle gå med en gang, for nå skulle du dø, og det ville du helst gjøre alene. Om det var for å beskytte oss vites ikke.. På mandag 31 juli så var vi der alle sammen. Vi hadde da fått beskjed dagen i forveien at nå begynte det å nærme seg. Vi gikk på skift for å passe på at du hadde det greit, samt passe på at du ikke skulle dø alene … Men du fikk til slutt viljen din. Jeg var den siste som gikk fra den den kvelden, og etter en samtale med sykepleieren så sa hun at dette kunne ta flere timer og noen ganger opptil flere dager.. Jeg forlot deg ved 19.30 tiden og ca. 50 minutter etter fikk vi telefonen fra Valhall at nå hadde du sovnet inn.. Vi var da samlet alle 4 … Lars Øyvind; Inge, Kristine og jeg i Skuteveien. Jeg er sikker på at du viste at vi var samlet, og da kunne du med god samvittighet reise. Takk for den fine tiden vi hadde sammen, alle turene, alle samtalene, alle de forskjellige rare kursene vi var på, musikken og alle de rare bildene dine jeg måtte forholde meg til. Takk for at du var det menneske du var.