Gudrun Lindemann

Sommeren 2014 ble det oppdaget at Gudrun var blitt alvorlig syk. Gudrun ville at vi skulle leve så normalt som mulig og at vi derfor skulle informere færrest mulig.<br /> <br /> Hun ble behandlet både i Oslo og i Kristiansand og ble etter hvert ganske bra igjen. Sommeren 2016 tok sykdommen en alvorlig vending og det sto om livet. Imidlertid kom hun seg igjen i løpet av høsten og hadde det ganske bra mesteparten av den kommende tiden. Det var med optimisme hun feiret min 70 årsdag og vår 45 års bryllupsdag den 1. juli. Etter hvert ble hun så svakere. Ganske plutselig om ettermiddagen den 22. august begynte tilstanden å endre seg og om formiddagen den 23. ble hun lagt inn på Lindrende enhet. Under innleggelsen var hun våken, klar og oppmerksom og med små glimt av humor som var så fin del av hennes karakter. Jeg forlot henne for å skifte til mer egnet tøy, slik at jeg kunne sitte hos henne.<br /> <br /> Da jeg kom tilbake, sov hun stille på vanlig måte. Jeg skrev en liten lapp som jeg la i telefonen hennes og sendte en melding da jeg kom hjem: «Kjæreste Gudrun, du sov så godt da jeg kom tilbake i ettermiddag. Jeg ville ikke vekke deg. Jeg har informert om din innleggelse, slik vi ble enige om. Kommer tilbake i morgen formiddag. Din Jan.»<br /> <br /> Om kvelden ble jeg vekket av en telefon fra sykehuset og dro dit så raskt jeg kunne. Livet forlot henne på mindre enn en halv time etter at sykepleieren oppdaget at tilstanden endret seg, og hun var død da jeg ankom. Hun døde stille og fredelig uten å våkne.<br /> <br /> Gudrun var en omsorgsfull livsledsager. Hun var glad i familie, slekt og venner. Hun var hederlig, arbeidsom, interessert og innsiktsfull. Meninger hadde hun, de kunne diskuteres og jeg kunne bryne mine egne oppfatninger mot hennes. I samlivet fant vi som regel praktiske løsninger, men i de ytterst få, viktigste sakene for henne, bestemte hun selv. Gudrun var en kvinne som jeg ble mer glad i etter hvert som årene gikk. Jeg er takknemlig for at hun valgte meg. Hun gikk bort så alt for tidlig.<br /> <br /> Gudrun ble født 27. februar 1952 på Eydehavn fødehjem og vokste opp på Tromøya sammen med foreldrene Mabel og Knut Buvik og søsknene Svein, May, Berit og Heidi. Heidi falt dessverre bort som ung voksen. Den 1. juli 1972 ble hun gift med Jan på hans 25 årsdag. Etter realskole hadde hun utdannet seg til hjelpepleier og fikk straks arbeid ved kirurgisk avdeling 2B ved Sentralsykehuset i Trondheim, da hun flyttet sammen med Jan. Hun bestemte seg for å slutte i arbeidet da hun ble gravid med Lene som ble født 3. mars 1974, deretter Anita 14. september 1975, Audun 10. september 1977 og til sist Åsta 9. mai 1979. Hun fortsatte å være hjemme med barna da familien flyttet til Fredrikstad i 1980. De tre eldste barna begynte på skolen i Gamlebyen. I 1984 begynte hun å arbeide ved Borge sykehjem, fordi de innførte primærgrupper ved avdelingene, noe som var nytt den gangen. Vi hadde en ung kvinne til å se etter barna om dagen. I 1986 flyttet familien til Kristiansand og kjøpte huset i Gransangerveien to år senere. Her har vi bodd siden. I Kristiansand fikk Gudrun raskt arbeide ved sykehjemmet i Kristian IVs gate, fordi hun hadde erfaring med primærgrupper. Senere ble hun ansatt som gruppeleder ved Vågsbygdtunet sykehjem, da det ble åpnet i 2000, og arbeidet der inntil hun sluttet i arbeidet i 2014 etter at hun ble syk. Hun var svært interessert i arbeidet sitt og søkte hele tiden å utvide sin kompetanse gjennom kurs og selvstudium, og ble ansett som en ressursperson innen demensomsorg.